Jeg skal ikke henge meg opp i hva du gjør, eller hvem du er. Men da trenger du heller ikke å vandre inn i klasserommet vårt, tro at du eier det, for så å lyve de såkalte vennene dine opp i fjeset dems. Godt mulig jeg bare er flink til å se når folk lyver, eller så kjenner jeg deg så godt at jeg vet når du lyver, så et lite tips: ikke lyv i nærheten av meg lille venn, du blir gjennomskuet på flekken! Jeg er rett og slett drittlei av å bli ignorert, jeg mener: når fler i klasserommet ber dere gi faen å sette på musikk fordi man har “dagen derpå dagen” som læreren vår brukte som sitat, så kan man hvertfall respektere at man ikke er i sitt fulle ess. Når man snakker til deg, så ser du faenmeg ikke oppgitt bort på meg og stønner” åh”. Jeg lurer virkelig på hvor foreldrene dine feilet? Og hvordan kan du si at dyret er lykkelig som blind og døv? jeg skjønner rett og slett ikke hvor det feilet hos deg.
Forresten, jeg har en tilståelse å komme med: Jeg elsker fremdeles x’n min. Dette kommer jeg bombesikkert til å få pes av. Det er jeg 100% sikker på! Hjernen min sier at jeg skal glemme deg, men hjertet klarer bare ikke å gi slipp. Jeg har startet å nekte meg selv å tro at noe kan skje videre, at vi en gang kan gå tilbake til det vi hadde før, for jeg vet du står på beslutningen din. Unnskyld for at jeg overreagerte i går kveld.
Sendt av anetteheggdal 